1906 - 1997, Pecs i Ungarn

Victor Vasarely er noe så komplisert som en ungarsk født fransk abstrakt maler. I tillegg regnes han som grunnleggeren av retningen og metoden Op Art etter Optical Art og er en av de viktigste kunstnerne i det 20. århundre. Bakgrunnen for hans geometriske og optiske bilder finner man i den tyske Bauhaus-skolen (karakteriseres med geometriske og strenge former), De Stijl (en gruppe unge arkitekter fra Holland som startet en bevegelse og blad ved dette navnet i 1917), konstruktivismen og vitenskapen om perseptuell psykologi. 

Kort fortalt handlet hans bilder og kunst om to ting: 
1. Å skape kunst som alle kan forstå uten spesielle forklaringer. 
2. Å studere hvordan øyet og hjernen jobber sammen, og hvordan Vasarely som kunstner kunne lure de til å se noe som egentlig ikke er der. Nemlig ved å skape en optisk illusjon.

Vasarelys kunst og Op Art blir dermed både en eksakt vitenskap om den menneskelige persepsjonsevnen, og en dekorativ og estetisk opplevelse som trigger vår fornuft og jakt etter logikk i et vibrerende fargemønster som buler ut og inn, beveger og bølger seg mens vi står helt stille og stirrer. Det er nesten så du blir litt irritert over å aldri skjønne hva som skjer foran øynene dine. Selv drømte Vasarely om å fylle hele byer med bygninger med vegger som kunne vibrere, med hans mønster, et ekko av den rene abstrakte dynamikken han forbandt med det moderne urbane livet.

Victor Vasarely ble født 9. april 1906 i Pecs i Ungarn. 19 år gammel droppet han sine medisinstudier i Budapest og startet på akademiet Polodini-Volkmann. Kunstutdannelsen fortsatte ved Muhely Academy, også kalt "Budapest svar på Bauhaus", der Laszlo Moholy-Nagy var en av hans lærere. Den unge kunststudenten som var fasinert av linjer og former fikk muligheten til å studere verker av konstruktivistiske kunstnere som Piet Mondrian, Kazimir Malevich, Wassily Kandinsky og Bauhaus-skolens grunnlegger Walter Gropius - navn som skulle influere på hans kunstnerbane. Man kan kanskje si at han overføre Bauhaus' skarpe konturer og kanter (hard-edge stil) til sine anonyme, geometriske og presise former som spilte øyet og oppfattelsesevnen et stort puss. Etter sin første separatutstilling i 1930 i Kovacs Akos Gallery i Budapest, pakket Vasarely kofferten og flyttet til Paris. De neste 13 årene viet ungareren seg til grafiske studier (fransk statsborgerskap fikk han først i 1959). Det ble grafiske serier med tigere, zebraer, harlequiner og sjakkbrett i sort og hvitt. 

I 1943 tok Vasarely opp pensel og palett, og fortsatte med både abstrakte og figurative motiver, men naturen ble mer og mer abstrahert og han nærmet seg skrittvis den plastiske og 3-dimensjonale formverdenen som skulle bli hans gjennombrudd i 60-årene med celler, kuber, heksagoner, oktogoner og forvirrende romlige konstruksjoner. I 40- årene var grunnkomponentene sirkelen, kvadratet, triangelet og horisontale, og vertikale parallelle linjer tegnet han med ulik avstand mellom hverandre. Slik oppnådde han bevegelser i flaten og en illusjon om et 3-dimensjonalt rom. Det var denne tidlige stilen som nådde sin modenhet i midten av 50- og 60-årene. De fullt utviklede geometriske abstraksjonene til Vasarely er nærmest hallusinerende. Ved manipulasjon med forkortninger og perspektiveffekter kan for eksempel senteret i bildet bule ut som en ballong mot betrakteren, som et nett der en fotball akkurat har blitt kastet. Andre komposisjoner leder øyet inn i en illusjon av en tunnel eller en korridor som forsvinner i dypet av lerretet. Selv kalte Vasarely disse effektene teknisk kinetisme. Det er ikke så rart at man glemmer at et lerret alltid er flatt i møte med Vasarelys kunst. 

Vasarely fant etter hvert sin egen plass i den abstrakte kunstens arena. I 1944 debuterte han i den franske hovedstaden på Galerie Denise, og ble samtidig en av lederkunstnerne ved avantgruppen tilknyttet galleriet. I 1947 kom han opp med sin konklusjon om at en indre geometri kunne sees under overflaten til alt som befant seg i verden, naturen hadde en indre geometri. Han erklærte at form og farge var umulig å separere: "Every form is a base for colour, every colour is the attribute of a form. "Slik overførte han former fra naturen til rene, abstrakte elementer i sine malerier. 

Vasarely skulle også skrive en rekke manifester om sine teorier i løpet av 50-årene om bruken av optiske fenomener til artistiske formål. For kan former benyttet i en vitenskap om perseptuell psykologi også forsvares som kunst? Manifestene sammen med Vasarelys kunst og retningen Op Art fikk stor innvirkning på yngre kunstnere, som formet Groupe de Recherche d'Art Visuel in Paris for å utforske lignende ideer. Ifølge kunstneren selv var hans bilder mer enn et maleri: 

- "In the last analysis, the picture-object in pure composition appears to me as the last link in the family 'paintings,' still possessing by its shining beauty, an end in itself. But it is already more than a painting, the forms and colours which compose it are still situated on the plane, but the plastic event which they trigger fuses in front of and in the plane. It is thereby an end, but also a beginning, a kind of launching pad for future achievements." 

I dag er Vasarelys kunst innkjøpt i nesten ethvert stort moderne museum i verden med en samling samtidskunst. Store museer som i Aix-en Provence (Frankrike), Pecs (Ungarn) og en fløy av Zichy Palace i hjemlandet er eksklusivt forbeholdt hans arbeider. Det meste av hans verker er å finne i Musee Vasarely i Chateau de Gourdes i Vancluse i sør-Franrike som Vasarely selv åpnet i 1970. Det samme året grunnla han også Vasarely-fondet i Aix-en-Provence som flyttet til i en bygning han selv hadde designet i 1976. 

Mange vil kanskje betegne Vasarelys kunst som kjølig og analytisk, en anti-nostalgisk kunst, uten spor av penselen, hånden bak verket eller t.o.m. hjertet. Manipulatoren som leker med våre oppfatninger av virkeligheten. Det er nemlig heller ikke kunstnerens spor eller signatur i bildet, den maleriske prosessen som er vesentlig. Derimot er det forholdet form/farge, rom/flate og illusjonen av dybde/rom som setter premissene; hvordan kalde og varme farger, former, bøyde linjer og forkortninger skaper overflater som vibrerer, pulserer og flikker, hvordan deler av bildet stiger eller går tilbake. Vasarelys kunst hyllet maskinalderen og de tekniske fremskrittene, masseproduksjonen der mannen bak verkene er anonym og fraværende. 

Men hva er det egentlig som skjer når vi ser på et bilde av Vasarely? Hva manipulerer han med og hvordan? Stikkordet er persepsjon. Med persepsjon mener vi hjernens aktive bearbeiding og fortolkning av sanseinntrykk. Via sansene våre, syn, hørsel, berøring, lukt og smak, føres en samlet informasjonsmengde til hjernen, hvor denne så blir tolket og tildelt mening, som vi igjen kan velge vår reaksjon overfor, grovt beskrevet. Når sanseinntrykkene når oppmerksomheten, er de blitt tolket og tildelt mening ut i fra hukommelsen vår. Det er kun den informasjonen som oppfattes som ny og/eller av betydning som når bevisstheten vår. En mengde sanseinntrykk som fra før av er kjente og som ikke har noen betydning for oss, blir silet ut og oppfattes ikke av bevisstheten vår. Hele prosessen er naturligvis ubevisst. I I møte med Vasarelys bilder blir sansen vår, øyet, tiltrukket av de skarpe fargene og den regulære ordene han ofte skaper; mønstrene med celler eller sirkler eller kvadrater. Informasjonen blir sendt til hjernen som tolker det vi ser. Når dette når oppmerksomheten begynner overflaten å leve sitt eget liv. Presise mønstre virker direkte og til tider nesten ubehagelige. Øyet følger rader av ruter/celler og runde ovaler og former som vokser ut av kuben. 

Men hvordan klarte Vasarely teknisk å få et flatt bilde til å ligne et 3-dimensjonalt rom så vi tror på han via vår persepsjon? Siden renessansen har kunstnere før han har skapt perspektiv og dybde ved hjelpe av sentralperspektivet eller ved hjelp av farge slik vi ser det blant "blånende" fjell i landskapsmalerier, det såkalte "luftperspektivet". Vasarely førte renessansekunstnernes geometri og perspektivregler enda lenger. Basisen er kun tre enkle komponenter, linje, farge og form, sammensatt på ulike måter. For at for eksempel lerretet skal bule ut fra en kube er de to hovedlinjene, en fra toppen av bildet til bunnen og en fra høyre til venstre, perfekt rette. De andre linjene kurver skarpere og skarpere litt etter litt fra midten og ut til kantene av kuben. De største formene vil alltid være i senteret når formen kommer ut mot oss, og bli smalere og mindre jo nærmere kanten de kommer. Motsatt om formen skal suges inn i bildet. Slik tror vi at disse delene av kuben er lenger bak og lenger fra øynene våre eller nærmere der vi står. De klareste fargene vil også skape en følelse av at noe er lenger foran. Med slike teorier bygget Vasarely opp sine perfekt optiske og pertentlige bilder og overbeviser oss om at vi ser på et rom på ett flatt papir/lerret. 

Motivet og kunstverket ligger ikke i det som utspinner seg foran oss på papiret eller på lerret, det Vasarely har malt. Snarere er det samspillet som skjer mellom hjernen og øynene våre, det bildet av virkeligheten som vi skaper oss, som er kunstverket. Annen abstrakt kunst finner motivet i selve bildet og det som skjer på lerretet. I Op Art og Vasarelys bilder er derimot objektet det som skjer i hjernen hos betrakteren - den perseptuelle abstraksjonen.

CV

Utdanning 
1927 Podolini-Volkmann Academy

Innkjøp 
Aix-en Provence, Frankrike
Pecs, Ungarn 
Zichy Palace

Priser 
1970 French Chevalier de L'Ordre de la Légion d'honneur
1964 Guggenheim Prize    
1964 Art Critics Prize, Brussels
1964 Gold Medal at the Milan Triennale

Galleri