Tina Tobiassen

TAR VARE PÅ ØYEBLIKKET

Figurene er ofte i flux, de er i en slags «mellombevegelse» på vei fra én posisjon til en ny, uten noen vei tilbake – som om tiden er frosset. Tiden er et meget viktig begrep i Tobiassens malerkunst. Hun ønsker å fange nuet og formidle et budskap om øyeblikkets verdi. Tiden og nuet er et abstrakt og filosofisk interessant begrep, noe vi alle har et forhold til, men som er vanskelig å definere. Den franske filosofen Henri Bergson var svært opptatt av tid og hans verker inspirerte en hel generasjon med futurister på begynnelsen av forrige århundre. Bergsons tanke går ut på at menneskets oppfattelse av virkeligheten alltid skjer gjennom et samvirke mellom sanseoppfattelse og erindring. Når Bergson skal forklare varigheten og erindringen, bruker han ofte en melodi som bilde: En melodi er en udelelig sammenheng av forskjellige toner, toner som samtidig «peker» fremover og bakover. For å oppfatte en melodi må vi erindre de foregående toner helt til den siste tone klinger: De foregående toner, som vi erindrer, bestemmer det preg de følgende toner vil få. Og disse toner preger også de foregående; melodiens siste toner gir de første toner sin fulle «mening». Likeledes vever nåtid og erindring seg inn i hverandre; erindringen preger vår opplevelse av nåtiden likesom nåtiden preger vår erindring. Så når vi betrakter Tina Tobiassens «øyeblikksfigurer» tillegger vi dem en forhistorie (vår egen?) og en forventing om fremtiden. Tobiassen klarer å fange figuren i det Bergson benevner som simultanéité – fortid, nåtid og fremtid i ett!