1969

Louise Kamal teller til en gruppe kunstnere som har bidratt til å revitalisere det figurative maleriet. Man har de siste årene opplevd en ny figurativ bølge på den internasjonale kunstscenen. Mange av disse kunstnerne, der iblant Kamal, tar utgangspunkt i foto som på ulike måter bearbeides i maleriet.

Kamal har utdannelse både fra tradisjonell kunstskole og fotokunstskole, noe som er med på å forklare hennes hang til å kombinere disse to mediene. Gjennom en årrekke har hun utviklet en spesiell blandingsteknikk basert på bruken av bivoks, foto og collage i oljemaleriet.

Bildene kretser rundt mennesket, og det er også menneskeskikkelsene som er mest fotorealistisk skildret. Verdenen rundt figurene både abstraheres og forsterkes i fargen. Menneskene tas på denne måten ut av sin naturlige sammenheng og føres inn i en slags drømmeverden: En subjektiv virkelighet som ikke er begrenset til tid og sted.

Maleriene er mettet med symbolikk, ofte er det dyr eller blomster i bildene som både gir dekorative og allegoriske kvaliteter. Vakre kvinneportretter kombineres med store formfullendte orkideer som gir assosiasjoner til den eldgamle symbolikken memento mori: Alt er forgjengelig, også ungdommen og skjønnheten. Skikkelsene ikles ofte hodeplagg som kan minne om både turban og kalott. Slik veves ulike kulturer og virkeligheter sammen til et mystisk og eksotisk utrykk som etter hvert har blitt et varemerke for Louise Kamal.

Hvis man skal forsøke å knytte hennes uttrykk opp mot en kunsthistorisk retning, er det nærliggende å tenke på århundreskiftet 1900 og Wien. Den berømte symbolisten Gustav Klimt grunnla den såkalte Vienna Sezession, en forløper for den mer kjente stilretningen Art Nouveau. Dekor, erotikk og mystikk kommer i høysetet. Fagre menneskeskikkelser og naturens vakre former og vekster ble sentrale motiver fremstilt i en klar og fargesterk palett. En annen stilretning hun gjerne forbindes med er surrealismen, slik Salvador Dalí kan adaptere symbolikk og tolkninger av skrevne verk eller abstrakte idéer i sine drømmeaktige bilder.

 

I denne utstillingen har Kamal benyttet masken som symbolsk element.
"En maske forteller mer enn et ansikt" sa Oscar Wilde en gang, men hva forteller da denne masken oss? Den er et instrument for å gjøre livene våre enklere på mange måter, liksom livsløgnen ifølge Ibsen. Masker bæres av oss alle og betegner Jungs Persona-begrep - vår bevisste representasjon av oss selv. Persona står i motsetning til Animus, vårt ubevisste sjelsliv.

Kamal fascineres av  mennesker som kan la masken falle og vise frem sitt egentlige jeg og trekker gjerne frem barns evne til å la masken ligge. "Et barn er det mest ærlige og herligste på jord ettersom det er blottet fra å bære masker", sier hun. Men det tar ikke lang tid før et barn ikler seg sin første maske (og ser at den kan dra noen fordeler av det) eller blir iført en maske som del av oppdragelsen. At man lærer seg sosiale koder og medmenneskelighet er i og for seg ikke noe problem, men det er etterhvert som man blir eldre og flere masker legges til at man står i fare for å miste seg selv.

Kunstneren utfordrer oss til å se til drømmene, til fantasien, til å hente frem barnet i oss - og la masken falle iblant! 

CV

Utdannelse

Oslo Tegne- og Maleskole (tre år)

Asker Kunstskole (et år)

Robert Meyers Kunstfotografskole (et år)

 

Utvalgte utstillinger

2013 Galleri Nobel, sammen med Salvador Dalí

2012 Galleri Lilje, Trondheim, separatutstilling

Steinkjer Kulturhus

Romeriksutstillingen

Lions Club Bygdøy, kollektivutstilling

2009 Galleri Nobel